Puss av bunadsølv kan være risikabelt, særlig om du ukritisk følger generelle råd som er gitt uten tanke for hvilken bunad du har og hvordan sølvet egentlig skal se ut. Bunadsølv som er sydd fast bør du sprette av hvis du må bruke noe annet enn pusseklut. Dette er for at du ikke skal ødelegge stoffet. Kan du klare deg med pusseklut, fjerner du bare pusseklut-lo med en klesbørste etterpå. Knapper kan du kjøpe et pussebrett til hos gullsmeden, eller lage selv med et stykke papp som du klipper en slisse i. Dette brettet trer du bak knappene, så unngår du pusseklut-lo på stoffet.
Hør Jørgen fortelle om hvordan du pusser bunadsølvet ditt
Men noe kan du trygt gjøre uansett: Vask bunadsølvet i zalovann med litt salmiakk oppi. Eventuelt legg det i Bio-Tex(!). I mange tilfeller vil et av disse tipsene være nok i seg selv, og du vil ikke ha behov for mer. Ser du at det trenges mer kan du følge ett av disse tipsene:
På oksiderte søljer bruker du kun pusseklut. Da blir det blankt på toppene, og fremdeles mørkt nedi mønsteret. Slik det skal være. Ikke bruk sølvdypp eller sølvkrem: Det kan ta det som er meningen skal være mørkt også.
Det gammelforgylte bunadsølvet ditt kan behandles som oksydert sølv, men behovet for å pusse det vil ikke være like stort. Også disse søljene skal være litt mørke i kriker og kroker, så ikke bruk sølvdypp eller sølvkrem! Disse søljene skal ikke se «nyrike» ut.
Den lettvinte måten er å dyppe det i sølv-rens, skylle under vann og tørke med et håndkle. Ferdig på 30 sekunder. Ulempen med denne metoden er at langtidseffekten er dårlig, og at sølvet blir litt matt grå-gult etter flere gangers gjentagelse hvis du bare bruker denne metoden. Her kan du pusse over med en sølvklut etter å ha renset vekk sølvdyppen – da vil resultatet bli bedre og holde seg lenger. Det er også mulig å bruke sølvkrem for å pusse søljene. Problemet her er at det kan bli igjen rester av kremen i kriker og kroker, så det vil være en fordel å bruke en neglebørste eller ubrukt tannbørste når sølvkremen vaskes vekk igjen. Da får du vekk sølvkremrestene fra kriker og kroker nedi mønsteret, og sølvet vil bli lyst og blankt igjen.
Forgylt sølv må du være forsiktig med, sølvdypp kan tære kraftig på forgyllingen. Men det går jo an å forgylle på nytt igjen, da. Heldigvis. Bruker du sølvdypp bør du ikke dyppe mye, ikke lenge og ikke ofte.
Har du flere spørsmål?
Lurer du på noe som du ikke får svar på her, eller er det en bestemt sølje du ikke finner? Kontakt oss og spør! Vi svarer gjerne.
Det finnes ingen eksakt tid vi kan datere draktsølvets opprinnelse til, men mye tyder på at slike smykker ikke ble laget før tidlig jernalder, kanskje på 300/400- tallet. I motsetning til det navnet tilsier ble ikke det første draktsølvet først og fremst laget av sølv, men heller andre metaller, som bronse og messing. Dette er fordi sølv ikke hadde blitt funnet i Norge enda, og den eneste måten det dermed var mulig for nordmenn å få tak i det på var gjennom utenlandshandel- eller plyndring. Draktsølvet har opp igjennom historien blitt brukt til hverdags sammen med folkedrakten, en skikk som har fulgt med i distrikts-Norge etter hvert som folkedraktene utviklet seg til det vi kjenner som bunader, og sølvet utviklet seg til det vi i dag kjenner som bunadssølv. Å gå med bunad med tilhørende bunadsølv var en vanlig klesskikk i Norge helt til slutten av 1800-tallet, men enkelte steder holdt den faktisk stand helt til 1960/1970- tallet.
De tidligste søljene ble laget ved teknikker som smiing og støping: Smeltet metall ble helt i en støpeform, og når metallet størknet, eller stivnet, hadde det tatt samme søljeform som støpningsformen. I nettbutikken vår finner du et bredt utvalg av smidde og støpte søljer, slik som bolesølja, de to hornringene og halsspretta under viser.
Håndlagde søljer var derimot, i motsetning til det mange ser ut til å tro, ikke særlig utbredt den første tiden.
Draktsølv har helt siden start vært laget av smeder over hele landet, som hver for seg har formet søljene etter egen smak og kyndighet. Men de fleste av sølvsmedene har til en viss grad hatt kontakt med andre sølvsmeder i nærheten, og videre blitt inspirert av og lært teknikker av hverandre. På grunn av dette er det ofte regionale forskjeller mellom bunadssølvet vi ser i dag, hvor søljer fra ett område har tydelige fellestrekk og skiller seg ut fra andre steder i landet. Likevel finnes det mange varianter av søljene til samme område, nettopp på grunn av de mange sølvsmedene som formet egne varianter og vrier på søljene. Dette har resultert i det enorme utvalget av bunadsølv som finnes, og du vil kunne se mange, små forskjeller i de ulike produktene våre. De mange småforskjellene i sølvet kan selvsagt gjøre det vanskeligere å plukke ut søljene selv – dette er vi fullstendig klare over, og har derfor satt sammen ulike bunadsølvpakker med sølv vi syns passer best sammen. Men alt er selvsagt en smakssak! Her ser du ulike gammelforgylte bunadspakker for Vest-Telemarkbunaden – fra billigst (kun det nødvendige) til komplett pakke.
Søljer er ikke tilfeldig utformet: De ble til i en tid hvor de aller færreste kunne lese og skrive. Til gjengjeld var symbolenes språk mer alminnelig og forståelig for mange. I motsetning til nåtiden, hvor de fleste kan lese og skrive, og symboler nærmest bare blir brukt og forstått i ordner som Odd Fellow, frimureri og liknende. –Rent bortsett fra trafikkskilt og slikt, da.
Derfor skal vi dra litt av historiens slør til side her, og fortelle deg om søljenes skjulte, delvis glemte språk.
Hvorfor sølv?
Bunadsølv var mye mer enn bare et smykke. Utformingen søljer stammer fra tider hvor troen på magien og magiske krefter var sterk. De eldste søljene har oftest vært laget av metaller som bronse eller messing, noe som fremdeles blir brukt i blant annet messingknapp nr. 1 og 2 til Vestfolds-herrebunaden, eller messing- beltestølen- og spenna til Skjælestakken fra Tinn:
Men etter hvert ble sølv det mest brukte, hvorav navnet sølje (fra gammelt av sylvgjer = gjort/laget av sylv/sølv). Og valget om å bruke nettopp sølv var neppe tilfeldig.
«Gull og sylv er i all verdens eventyr og segnir knytte til naturvetti og hugflog-skapningar i diktingi»(Berge, R:Norskt bondesylv. Erik Gunleikson Forlag, Risør 1925. s.5). Oversatt til norsk bokmål betyr dette: «Gull og sølv er i all verdens eventyr og sagn knyttet til naturvetter/naturånder og fantasifigurer i diktningen». En sølvdolk er sagt å være eneste våpen som kan drepe varulver, små sølvgjenstander under puta skulle beskytte norske spedbarn mot tusser og troll, og sølv skal ha hatt den magiske egenskapen å drive bort sykdom og pest. I Norge begynte sagnene om det magiske sølvet å spre seg blant bondebefolkningen sent på 1500-tall / tidlig 1600-tall – allerede før sølv var oppdaget i landet. Disse sagnene har ikke oppstått helt tilfeldig – sølv var et sjeldent, dyrebart metall, og slike metaller har ofte blitt tillagt en ekstra, magisk egenskap.
Men hvorfor valgte norske bønder å kjøpe sølv? Det kan virke upraktisk for en bonde å eie sølv – ikke kan man spise det og ikke varmer det, og så er det ganske dyrt i tillegg. Bøndene pleide ikke ha store formuer de kunne bruke på slike «jålete ting», men likevel har det altså vært en tradisjon for at bønder lagde og eide draktsølv.
En forklaring kan være at sølvet fungerte litt som en «sparebank»: Hvis en bonde hadde et ekstra godt år med mye avling kunne han selge deler av avlingen og investere i sølv. Han ville uansett ikke hatt noe nytte av å sitte med alt han hadde høstet: Det ville bare ha råtnet bort. Hvis han hadde investert i sølv ville det fungert som forsikring til et uår – da kunne han selge sølvet igjen for å klare seg.
I bondehusstander har det som sagt vært en tradisjon for å lage draktsølv – sølv som festes på klærne. Dette var av en rimelig enkel årsak. Hvis husstanden skulle bli utsatt for ran ville det være milevis mellom gårdene og et nærmest ikke- eksisterende rettsvesen og politi – det var altså lite hjelp å få fra andre. Ved brann ville det ofte ikke være nok tid til å samle sammen alle verdiene i huset, store formuer kunne fort gå tapt – og man ville stå igjen med tomme hender. Hvordan kunne bøndene forhindre slike hendelser?
Jo, som sagt; ved å lage søljer og feste dem på klærne var mye av problemet fikset. Ikke bare hadde søljene den praktiske funksjonen at de holdt igjen klærne, men ved en brann eller et ran skulle det mindre til å slippe unna med mye av formuen sin i behold: På dagtid var sølvet allerede festet på klærne deres, og nattestid var det relativt lettvint å samle søljene og komme seg unna.
Søljer ble også et symbol på status og rikdom: Jo fler søljer kona og barna på gården hadde, jo mer velstående var familien. På denne måten bar de også sølvet inntil kroppen – og sølvet kunne beskytte dem mot tusser, troll og de underjordiske.
Søljene hadde altså både en praktisk og en symbolsk funksjon, og er vel det vi kan kalle urnorske amuletter som ble utsmykket med symbolikk som går mye dypere enn det man ser ved første øyekast. I søljene ser vi hvordan landets religioner gjennom tidene stadig har spilt inn på symbolikken.
De eldste formene: Den delte sirkelen
Generelt vil man kunne se symmetri i de fleste søljer. De aller fleste av søljene har en felles grunnleggende form; sirkelen med en nål, kalt ei tonne, tvers over. Denne utformingen har vært nødvendig for den praktiske funksjonen til sølja: Skjortestoffet trekkes gjennom sirkelen og festes med tonna. Men denne måten å feste søljene på var ikke bare tuklete; det resulterte også i ganske store hull i skjorta. Derfor har de fleste moderne søljer en tynnere, mer praktisk nål festet på baksiden av sølja mens tonna kun er til pynt: «Og daa latskap i regelen gjeng yvi sansen for venleik, so fann sylvsmedane i 1890-aari paa aa leggje tornen under sylgja, som paa ei vanleg brostnjaal» (Berge, R. s. 406). Her ser dere en rekke søljer med denne sirkelen med en delende nål på tvers:
Sirkelen og tonna har ikke bare en praktisk, men også en symbolsk betydning. Det å legge symbolikk i slike enkle former kan virke som overanalysering og å legge for mye inn i noe som åpenbart er laget for å være enkelt og greit å bruke.
Sirkelen er faktisk et vanlig symbol over hele verden, og dette er ikke tilfeldig. Ikke bare er sirkelen et kjent evighetssymbol (noe som kommer fra at sirkelen ikke har noen start eller slutt, ergo den er evig), men det er faktisk en av de første geometriske figurene man kan se i naturen. Hvis du sitter i en båt midt på havet og kikker ut vil du ikke se lenger enn horisonten. Uansett hvilken retning du kikker, så er horisonten like langt unna: Den omslutter deg i en sirkel hvor du er midtpunktet. Om du flytter deg, flytter horisonten seg med deg og du vil fremdeles befinne deg i sentrum av synsranden din. Det samme kan man se dersom man står på toppen av en fjelltopp med god utsikt: Du vil alltid befinne deg i sentrum av den omsluttende sirkelen. Himmelen over oss er altså som en kuppel, en fullkommen sirkel, som henger over oss: Den har ingen start og ingen slutt, og er derfor evig.
De finnes i ulike former; slanger som spiser seg fra halen, – selv yin/yang er et eksempel på dette med evighet og likevekt. På søljene er sirkelen er delt av en pinne, som var den funksjonelle delen av sølja tidligere (og fremdeles noen steder).
Sprette med sverd, laget på bestilling av Kolbjørn Sando. Ikke for salg.
Tonna som deler sirkelen bryter evigheten opp i to deler: Tonna blir et symbolsk sverd. For å forstå den symbolske meningen bak dette må man se tilbake på tidligere fenomener: I store deler av Europa var det i en lang periode vanlig at kun frie menn hadde lov til å bære eget verge eller våpen – som på den tiden først og fremst var sverd. En annen rett frie menn hadde, var retten til å snakke uten å først ha blitt snakket til: De fikk ordets makt. Tonna symboliserer ikke først og fremst et våpen, men heller retten til ordet.
Vi vet alle at pennen er skarpere enn sverdet. Og vi kjenner uttrykket «i begynnelsen var ordet …». Har man ord, er man bevisst på egen eksistens. Den øvre halvsirkelen starter altså ved sverdet/ordet og symboliserer livet vårt: Livet starter ved ordet. Der hvor sverdet slutter, slutter også ordet og livet vi kjenner til: Den nedre halvsirkelen begynner. Denne halvsirkelen symboliserer det som kanskje har vært før ordet/livet, og det som kanskje kommer etter. Sirkelen er hele vår eksistens – både det vi vet, og det som enda er et mysterium. Dette er for så vidt en parallell til i alterringen i våre kirker. Til og med hjertesøljene er i prinsippet bygget på den delte sirkelen; det er bare fasongen som er annerledes.
Antall elementer – slik som antall skåler på en skålsølje, boler på en bolesølje, etc. er som oftest delelig på 3 eller 4. For eksempel 6, 8 eller 12 skåler, eller 6 buktninger på slangesølja. Dette er ikke bare fordi det geometrisk er enklere å konstruere. Nei: Når det er delelig på 3 viser det til treenigheten, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Altså de skapende krefter. Når det er delelig på 4 viser det til de 4 «verdenshjørner»; nord, syd, øst og vest og alt som var innenfor denne «rammen». Altså hele skaperverket!
Da Norge offisielt ble kristnet i år 1020 og den norske middelalderen begynte, ble også symbolikken i draktsølvet påvirket. Katolsk tid innebar en tro på den treenige guden; Gud, Jesus og Den hellige ånd; og menneskene hedret Ham ved å blant annet legge til en tretallssymbolikk i symmetrien i søljene som representerer Treenigheten. Både tre- og firetallssymbolikken er tegn på takknemlighet.Bolesølja er et godt eksempel på ei sølje med sterk kristen tallsymbolikk.
Navnet bolesølje kommer av at sølja er utsmykket med såkalte boler; topper som «buler» ut av bunnplata. De aller fleste bolesøljer består av 6 store boler rundt midten og 6 mindre i kanten. Midten er ofte hevet den og, så den fungerer som en midtbole.
Sølja er ansett som en av de mest dyrebare søljene, og det var derfor en skikk for at kvinner fikk den da de giftet seg.
Midtbolen på sølja skal symbolisere Jesus mens de 12 bolene rundt er de 12 apostler. Mange bolesøljer omsluttes av en såkalt tungekant som skal symbolisere Den Hellige Ånd og hvordan den omslutter alt. I mange tilfeller er denne tungekanten blank med noen graverte striper. Dette er ofte brukt for å illudere flammer, noe som forsterker hellig-ånd-symbolikken kraftig.
Symbolikk i de ulike typene søljer
Og selv etter en så grundig innføring i bunadsølvets symbolske betydning, finnes det så mye mer symbolikk i de enkelte søljene. Vil du lese mer om en spesifikk søljekategori kan du trykke på linken under og lese mer:
Det kan være nyttig å ha tenkt litt på hvordan du oppbevarer bunadsølvet ditt.
Det er greit å ha søljene og det andre bunadsølvet samlet på ett sted så du finner det, og det er greit om det blir oppbevart slik at du trenger å pusse det så sjelden som mulig. Eller hva?
Tidligere tiders behov for oppbevaring
Fra gammelt av hadde bunadsølvet flere funksjoner. Ikke bare var det brukt for å direkte holde klærne på plass, men det var også av en betydelig symbolsk og økonomisk betydning for bæreren av sølvet. I en tid hvor befolkningen i Norge var spredt på øde gårder med milevis av avstand fra hverandre, i et land uten et spesielt godt utbredt bank- og politivesen, kunne bunadsølvet fungere som en slags valuta: Hadde du et godt avlingsår på gården kunne du bytte til deg sølv med det overflødige kornet, og lik sikre deg mot et fremtidig uår – da kunne du jo bare bytte til deg matvarer mot sølvet igjen. Og klart; det medførte jo en viss status å ha masse sølv – da viste du jo at det gikk bra med gården. Bunadsølvet var dessuten lett å samle sammen dersom du måtte skyndte deg vekk – i tilfelle brann, røveri eller at du av andre årsaker måtte skyndte deg vekk fra gården. På dagtid var jo sølvet allerede festet på klærne, og nattestid var søljene relativt lette å samle sammen og få med seg. Søljene hadde altså en ganske stor betydning både på det daglige, praktiske planet, og ikke så rent lite på det symbolske planet: Man kan faktisk finne symbolikk fra kristendom, fra norrøn mytologi og helt tilbake til de tidligere naturreligionene! Les mer her om du er interessert i symbolikken i søljene.
I dagens Norge er nok ikke bunadsølvets oppbevaringsbehov helt det samme som før, men vi vil jo fremdeles passe på at sølvet holder seg så pent som mulig!
Det finnes mange løsninger!
I dag finnes det flere ulike løsninger for oppbevaring av bunadsølv, og det kan være vanskelig å vite hvilken løsning som fungerer best for deg. Det som er det viktigste er egentlig at det kommer minst mulig frisk luft i sirkulasjon rundt bunadsølvet. Her er de aller mest vanlige formene for oppbevaring av bunadsølv:
vanlige plastposer fra dagligvarebutikken/plastposer med lynlås
søljeposer
oppbevaringsetuier med søljeposer inni og plass til stølebelte
dekorative porselens-skrin med motiver fra mange bunader
større smykkeskrin beregnet på bunadsølv
Men hva er så den beste måten å oppbevare bunadsølv?
Alle disse alternativene samler sølvet på ett sted, slik at du vet hvor du har alt sammen (eventuelt; du finner ikke noe av det). Bortsett fra det som er sydd fast på bunaden, da.
Så da er spørsmålet hva som er best for å unngå bunadsølv-pusse-behov i størst mulig grad.
Plastpose
Plastpose fungerer fint så lenge det ikke går hull på den. Og så lenge du ikke bunter den sammen med strikk rundt. Merkelig nok er det noe i strikken som går rett igjennom plasten, og setter noen fantastisk svarte merker på søljene som nesten er umulig å bli kvitt. Jeg vet det, for jeg har prøvd.. Men plastpose uten strikk, for eksempel plastpose med lynlås, vil kunne fungere helt fint. Dette er det billigste alternativet – og det er jo relativt lett å få tak i også. Problemet er jo at disse posene ikke er laget direkte for bunadsølv-oppbevaring, og det er jo lett for at nålene i sølvet stikker hull på posen. Ikke at dette ødelegger sølvet, men du vil nok merke at det må pusses oftere enn ved andre oppbevaringsalternativer.
Søljepose
Søljepose er veldig fint. Og det gjør ikke noe om man legger flere ting i samme pose. Man går jo ikke og rister på det allikevel, så nevneverdig med riper blir det ikke på søljene og det andre bunadsølvet av det. Søljeposer er mer holdbare enn plastposer og vil minske pussebehovet av sølvet. Vår søljepose er 12,5 x 16 cm.
Har man mer bunadsølv enn at det blir plass i en slik pose er det nok bedre med et skrin. Porselensskrinene er flotte og dekorative. De kan fint stå fremme til pynt, dekorert som de er med bunadmønster. Og i et slikt skrin vil det jo bli mindre riper enn det som kan oppstå ved å legge sølvet i poser. De største modellene har også et inner-skrin i tre lufttette etasjer!
Skal du ta med deg bunadsølvet når du skal bruke bunaden i bryllup, barnedåp, konfirmasjon eller noe annet, er det veldig greit med oppbevaringsetuiet. I det er det også plass til stølebelte (sølvbelte) og veske med veskelås. Når du skal ut på farten med bunaden er det også greit å ha en bunadpose til selve bunaden – den skal jo tas vare på, den også!
Bunadsølvet som er sydd fast på bunaden kan du forsøke å pakke inn i glad-pack, altså plastfolie. Det hjelper i det minste litt. Noe mer er det vanskelig å gjøre, men heldigvis pleier ikke dette å gjelde veldig mye sølv, så pussejobben er i det minste ikke så stor!
Hvilke verdier varer lengst? Bunadsølv? Tja, det er vel helt umulig å svare på. Det kommer helt an på øynene som ser.
Men en ting som jeg har lagt merke til i alle de årene jeg har hatt gleden av å være gullsmed er dette:
For veldig mange er ei sølje eller annet bunadsølv veldig verdifull fordi de har fått den av noen som betyr noe for dem. Og kanskje til en bestemt anledning. Det ligger noe ekte over det, som harmonerer med ektheten i sølvet.
Denne verdien ser ut til å øke med årene, og særlig når dagen kommer at giveren av bunadsølvet er borte. Ganske ofte tar jeg i mot bunadsølv som skal renses, pusses opp eller kanskje repareres. Og siden det er ekte, går jo nettopp det an.
Og DA er det vi får høre hvem folk fikk bunadsølvet av, og til hvilken anledning, og gjerne ledsaget av kommentaren «Du vet; jeg brydde meg ikke noe om det den gangen. Men NÅ!»
Av og til kan vi følge opp, og fortelle at ja, du fikk sikkert denne sølja eller dette bunadsølvet av bestemor til konfirmasjonen din. Men det er ikke usannsynlig at din bestemor fikk den på samme vis, og kanskje enda et ledd før det, for dette bunadsølvet er minst 100 eller kanskje til og med 2-300 år gammelt.
Dette kan vi av og til se på måten den er laget på, eller andre ting. Det er klart slikt bunadsølv og slike søljer blir enda mer verdifullt for eieren da!
Skjønt; eier og eier, fru Blom. Godt bunadsølv tar man jo bare vare på for de som kommer etter!
