Låsbeslaget ble smidd samtidig som nøkkelen, og maken låsbeslag finner vi igjen på flere gamle stavkirker i denne delen av Telemark/Buskerud (Tuddal, Atrå, Numedal…). Antakelig smidd av samme, dyktige smed.
Ved Dal ligger det nå en laftet, hvit kirke. Kirken er reist under en ombygging på 1700-tallet; for det sto nemlig en eldre, middelaldersk stavkirke her før den tid. Og det er ved byggingen av denne stavkirken fra 1100-tallet reisen til våre nøkkelbeslag og nøkler begynner. Da den gamle Dal kirke ble bygget på 1100-tallet, ble det smidd et låsebeslag i smijern som ble montert på kirkedøren.
Låsebeslaget er forseggjort og åpenbart utført av en svært dyktig smed, og det er ikke utenkelig at denne smeden har laget flere beslag til andre kirker i øvre Telemark. Det er i hvert fall flere låsebeslag som likner svært mye. Noen av disse eksisterer fortsatt, mens andre kun vises som avtrykk på veden i døra. Tilhørende låsebeslaget ble det laget en vakker stavkirkenøkkel, grundig utført av en åpenbart estetisk og kunstnerisk smed.
På 1700-tallet var den middelalderske stavkirken blitt gammel og forfallen, i så stor grad at hele kirken ble ombygget. Flere av den gamle kirkens fasiliteter ble overført til den nye kirken, men mye ble også byttet ut; deriblant selve kirkedøra. Det tilhørende låsebeslaget og kirkenøkkelen bega seg nå ut på neste etappe av sin reise. Da ny kirke sto klar i år 1775, så en av nabobøndene ved Dal en gyllen mulighet: For nå sto det en flott, vakker dør – med et kunstverk av et låsebeslag – uten noen funksjon! Dermed fikk han overført døren til sin egen gård, hvor den står den dag i dag. Det som i århundrer var en stavkirkenøkkel fikk nå gjort tjeneste som stabbursnøkkel på Dal gård. En flottere husfruenøkkel fantes neppe i hele Telemark!
På 2000-tallet lagde 3. generasjons gullsmedmester Kolbjørn Sando en vakker miniatyr i sølv av låsebeslaget, i to ulike størrelser. I 2015 lagde 4. generasjons og nåværende gullsmed Sando, Jørgen, en miniatyr i ulike størrelser av den tilhørende nøkkelen. Vakre smykker med svært lokal forankring og en reise som utspiller seg over mangfoldige århundrer.
Selv om husfruenøkkel ikke egentlig har noe med bunadsølv å gjøre, er nøkkel i beltet ikke fremmed for oss. Det var gjerne slik at husets frue var den som bar nøkler til både stabbur, uthus og hovedhus samt mye annet. Husfruen hadde ansvar for både mat, klær og innbo. Derfor hadde hun nøkkel i beltet. Å få overlevert husfruenøkkelen fra enten mor, eller svigermor var en ære, og det innebar at hun nå hadde makt, det var derfor høytidelig øyeblikk i en ung husfrues liv. Så symbolismen i husfruenøkkelen som mange har til sin bunad, er nettopp kvinnens makt over stell i husholdningen. Derfor har det blitt laget mange forskjellige varianter av nøkler i sølv for å ta opp denne tradisjonen.
En spesiell husfruenøkkel med forankring lokalt her i Tinn i Telemark er Dalenøkkelen: Nøkkelen med en århundrelang reise – og et ganske uvanlig yrkesbytte.
Altertavlen ved Dal kirke er prydet av et vakkert utskjært rosekors i tre, med et påhengt krusifiks. Det er dette rosekorset Kolbjørn har latt seg fascinere av da han laget en vakker, solid miniatyr i sølv. Akkurat hvor gammelt rosekorset er, er usikkert. Det vi kan si ganske sikkert er derimot at korset og det påhengte krusifikset sannsynligvis ikke har hørt sammen opprinnelig. Krusifikset har nok kommet sammen med katolisismens inntog i det middelalderske Norge, og er datert til tiden mellom 1250-1260. Dette tidfester selve rosekorset til førkatolsk eller tidlig katolsk tid. Selve utformingen av rosekorset, med utskårne løv- og bladverk er ikke en spesielt norsk utsmykning, og det er flere kors med tilsvarende utsmykninger å finne i utlandet. Utsmykningen er inspirert av en slags “livets tre”-symbolikk og egner seg pent uten figur.
I artikkelen vår Hva symboliserer søljene? går vi i dybden på den mest grunnleggende formen i søljene; nemlig den delte sirkelen; samt kristen tallsymbolikk. Men noe symbolikk er veldig spesifikt knyttet til den norrøne mytologien: Da spesielt krosstonnsprettene, byggkornsringene og slangesølja.
Krosstonnspretta – vikingsølja uten den delte sirkelen
Krosstonnsprette og skisse av krosstonnsprette.
Ikke alle søljer har den delte sirkelen. Dette er Krosstonnspretta er et godt eksempel på. Krosstonnspretta er funnet i flere varianter over hele Telemark, hvor den eldste, illustrert ovenfor, sannsynligvis daterer tilbake til tidlig vikingtid, omkring 800-tallet.Denne modellen ligger også til salgs i vår nettbutikk: Nedenfor her finner du «Krosstonnsprette» til kr. 497,-.
Alle krosstonnspretter har, som navnet tilsier, to tonner som krysser hverandre. Dette etterlater fire felt som dekoreres forskjellig hos de ulike sprettene. Krosstonnspretta på bildet over har fruktbarhetssymboler: Det nederste feltet viser en fisk, det øverste feltet viser en fugl, feltet til høyre kan minne om ryggen til en bjørn og det til venstre likner byggkorn. Dette omfatter altså hele jordas fruktbarhet; livet i vann, i lufta, dyr som lever på landjorda og «markens grøde»; innhegnet av den altomsluttende, evige sirkelen. Søljemodellen vi selger er støpt ut av en gammel modell, så disse fruktbarhetssymbolene er ganske nedslitt, men et trent øye vil kunne skimte dem. Andre krosstonnspretter kan ha andre motiver, men det som går igjen er de to kryssende tonnene og gjerne symboler for fruktbarhet. Her er et utvalg andre krosstonnspretter fra vår butikk:
Det at symmetrien krosstonnspretta består av fire deler ikke uvanlig i søljer; symmetrien er faktisk veldig ofte delelig på fire – og det av en naturlig årsak. Som nevnt i artikkelen Hva symboliserer søljene? er firetallssymbolikk ofte assosiert med kristen symbolikk: De fire verdenshjørner, altså hele skaperverket, og slik symboliseres vår takknemlighet til hele skaperverket. Med tanke på at søljer er svært preget av religiøsitet, er det ikke så rart at denne tallsymbolikken finner sted i de fleste søljer. I dag vet vi jo at verden ikke har fysiske hjørner, men fremdeles kan det sies at det er disse verdenshjørnene vi faktisk orienterer oss etter i verden, da som nå:
«Å orientere seg betyr å vende seg mot orienten, altså mot soloppgangen. Om natten ser vi Nordstjernen rett i nord, og om dagen vet vi at solen står i senit når skyggene er kortest. Ved jevndøgn vil solen stå opp stikk øst og gå ned stikk vest, og det er nøyaktig likt over hele jorden.»
Når vi sier verdenshjørner tenker vi på en verden med hjørner; nord, sør, øst og vest. Mennesket befinner seg i sirkelen; det guddommelige, det evige; men vi lever med verdenen som en firkant. Hver dag står solen opp i øst, beveger seg i en bue over himmelen og forsvinner i vest. Deretter kommer månen, følger banen over himmelen, og neste dag skjer det samme på nytt. Mennesket derimot har delt døgnet inn i fire tider: middag og midnatt, morgen og kveld. Hvert år går i «sirkler»; år etter år gjentas i en ubrutt syklus. Mennesket derimot, lever i de fire årstidene vår, sommer, høst og vinter. Selv bygningene vi lager følger den samme «regelen»: Husene vi lever i er i all hovedsak firkantede; kun gudenes boliger, slik som de ortodokse kristnes kirker, har kupler som hvelver seg som himler. Ved å legge firetallssymbolikk til sirkelsymbolikken i søljene kan man tenke seg at dette symboliserer et møte mellom den menneskelige verdenen og gudeverdenen – det er et møte mellom det endelige og det uendelige, det hinsidige og det dennesidige.
Sirkelen, den delte sirkelen, firetallssymbolikken og fruktbarhetssymbolene er symbolikk som ikke nødvendigvis knytter seg til en spesifikk religion, men som heller stammer mer fra naturreligionene – de aller første religionene. Denne symbolikken viser en nysgjerrighet til omverdenen og hvordan ting henger sammen, og det virker som at troen på en magisk, levende og mystisk natur var sterk. Og krosstonnspretta er et prakteksempel på hvordan denne kuriositeten til omverdenen ble brakt videre i en verden som stadig forandrer seg,
Byggkornsringen og slangesølja
Enkelte av bunadssøljene som fremdeles blir produsert i dag har elementer fra vikingtiden. Merkelig nok ser det ikke ut til at disse søljene har blitt laget i vikingtiden, men heller på forskjellige tidspunkt i middelalderen, renessansen og faktisk opp mot 1900-tallet. Grunnen til at vi ikke har bunadssøljer fra vikingtiden er rene estetiske forskjeller: Draktsølvet i vikingtiden likner ikke så mye på de typiske søljene til bunaden slik vi kjenner, men bestod i større grad av ovale hekter som ikke lenger ble brukt etter hvert som folkedrakten forandret seg. En av de få «vikingsøljene» som ble brakt videre til bunaden er krosstonnspretta, som nevnt ovenfor.
Men hvorfor skulle middelalderens katolske nordmenn blande inn «hedensk»; førkristen symbolikk i sølvet sitt? Svaret kan være så enkelt som landets geografi: Norge har aldri hatt typiske landsbyer, men heller adspredte gårder, naturbarrierer som fjell og elver, som har gjort at nordmenn flest levde et relativt isolert liv. Det kan tenkes at mangelen på et felles mangfold og fraværet av en sterk, kontrollerende stat kan ha påvirket nordmennenes religionsoppfatning. For å være på «den sikre siden» ble det laget søljer med symbolske elementer fra gamle religioner i tillegg til den daværende – for ekstra beskyttelse.
I vikingtiden var fruktbarhetssymboler mye brukt, gjerne for å hedre den norrøne fruktbarhetsgudinnen Frøya. Dette er symbolikk som har blitt hyppig brukt i bunadssølvet. Byggkornsringene, som du ser ovenfor, stammer opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men har symbolikk helt tilbake fra vikingtiden. Byggkornsringen er egentlig et produkt av at den eldre hornringen fra 1700-tallet har blitt pyntet litt ekstra med lange heng som skal minne om nettopp byggkorn. Hornringen var opprinnelig en maskulin sølje som forestilte fire horn, mens byggkornringen fikk tilsatt byggkorn som symboliserte om det feminine; fruktbarhet. Byggkornringen er først og fremst vært brukt i deler av Telemark, gjerne i det som nå er området rundt Bø.
Bøheradsringen, som er en videreutvikling av byggkornsringen:
En annen av søljene som sannsynligvis har symbolikk fra norrøn mytologi er slangesølja: En relativt stor, rund sølje som vanligvis har en diameter på 8 cm, som tradisjonelt har vært brukt i store deler av Telemark. Denne sølja stammer antakeligvis fra 1200- tallet og viser klare spor av gotikken (ca. 1150 – ca. 1550). Det finnes mange «versjoner» av de forskjellige søljekategoriene, men grunnelementene er fremdeles de samme.
Noe av det mest særmerkede med slangesølja er at selve bunnplata er brutt gjennom – altså har ikke sølja en hel bunnplate. Sølja består av en større og en mindre sirkel som holdes sammen av en rosett med seks krumninger. I midten av sølja finner en igjen symbolikken med den delte sirkelen, hvor tonna krysser sirkelen.
Det er grunn til å tenke at rosetten skal minne om en orm, eller en slange – slik som navnet slangesølje tilsier – som omkranser hele verden. Dette er svært likt Midgardsormen i den norrøne mytologien; monsteret som ble kastet ut i sjøen av æsene (gudene) og som siden vokste seg så stor at den omkranset hele den menneskelige verden, Midgard, og bet seg selv i halen. Det ble sagt at så lenge Midgardsormen holdt seg i ro, holdt verden sammen.
Sølja er også dekorert med kuler og demanter, «firkantene» en kan se på den ytterste ringen og på rosetten. Det er en tydelig, vel gjennomført tallsymbolikk her: Antall demanter (firkantede detaljer) og kuler er delelig på 4; men, de er også delelig med tallet 3. Rosetten har seks krumninger, som også er delelig på tallet tre. Dette er ikke symbolikk fra vikingtiden – dette er et produkt av kristningen av Norge. Slangesølja er derfor et eksempel på ei sølje som inneholder både førkristen og kristen symbolikk.
Puss av bunadsølv kan være risikabelt, særlig om du ukritisk følger generelle råd som er gitt uten tanke for hvilken bunad du har og hvordan sølvet egentlig skal se ut. Bunadsølv som er sydd fast bør du sprette av hvis du må bruke noe annet enn pusseklut. Dette er for at du ikke skal ødelegge stoffet. Kan du klare deg med pusseklut, fjerner du bare pusseklut-lo med en klesbørste etterpå. Knapper kan du kjøpe et pussebrett til hos gullsmeden, eller lage selv med et stykke papp som du klipper en slisse i. Dette brettet trer du bak knappene, så unngår du pusseklut-lo på stoffet.
Hør Jørgen fortelle om hvordan du pusser bunadsølvet ditt
Men noe kan du trygt gjøre uansett: Vask bunadsølvet i zalovann med litt salmiakk oppi. Eventuelt legg det i Bio-Tex(!). I mange tilfeller vil et av disse tipsene være nok i seg selv, og du vil ikke ha behov for mer. Ser du at det trenges mer kan du følge ett av disse tipsene:
På oksiderte søljer bruker du kun pusseklut. Da blir det blankt på toppene, og fremdeles mørkt nedi mønsteret. Slik det skal være. Ikke bruk sølvdypp eller sølvkrem: Det kan ta det som er meningen skal være mørkt også.
Det gammelforgylte bunadsølvet ditt kan behandles som oksydert sølv, men behovet for å pusse det vil ikke være like stort. Også disse søljene skal være litt mørke i kriker og kroker, så ikke bruk sølvdypp eller sølvkrem! Disse søljene skal ikke se «nyrike» ut.
Den lettvinte måten er å dyppe det i sølv-rens, skylle under vann og tørke med et håndkle. Ferdig på 30 sekunder. Ulempen med denne metoden er at langtidseffekten er dårlig, og at sølvet blir litt matt grå-gult etter flere gangers gjentagelse hvis du bare bruker denne metoden. Her kan du pusse over med en sølvklut etter å ha renset vekk sølvdyppen – da vil resultatet bli bedre og holde seg lenger. Det er også mulig å bruke sølvkrem for å pusse søljene. Problemet her er at det kan bli igjen rester av kremen i kriker og kroker, så det vil være en fordel å bruke en neglebørste eller ubrukt tannbørste når sølvkremen vaskes vekk igjen. Da får du vekk sølvkremrestene fra kriker og kroker nedi mønsteret, og sølvet vil bli lyst og blankt igjen.
Forgylt sølv må du være forsiktig med, sølvdypp kan tære kraftig på forgyllingen. Men det går jo an å forgylle på nytt igjen, da. Heldigvis. Bruker du sølvdypp bør du ikke dyppe mye, ikke lenge og ikke ofte.
Har du flere spørsmål?
Lurer du på noe som du ikke får svar på her, eller er det en bestemt sølje du ikke finner? Kontakt oss og spør! Vi svarer gjerne.
Det finnes ingen eksakt tid vi kan datere draktsølvets opprinnelse til, men mye tyder på at slike smykker ikke ble laget før tidlig jernalder, kanskje på 300/400- tallet. I motsetning til det navnet tilsier ble ikke det første draktsølvet først og fremst laget av sølv, men heller andre metaller, som bronse og messing. Dette er fordi sølv ikke hadde blitt funnet i Norge enda, og den eneste måten det dermed var mulig for nordmenn å få tak i det på var gjennom utenlandshandel- eller plyndring. Draktsølvet har opp igjennom historien blitt brukt til hverdags sammen med folkedrakten, en skikk som har fulgt med i distrikts-Norge etter hvert som folkedraktene utviklet seg til det vi kjenner som bunader, og sølvet utviklet seg til det vi i dag kjenner som bunadssølv. Å gå med bunad med tilhørende bunadsølv var en vanlig klesskikk i Norge helt til slutten av 1800-tallet, men enkelte steder holdt den faktisk stand helt til 1960/1970- tallet.
De tidligste søljene ble laget ved teknikker som smiing og støping: Smeltet metall ble helt i en støpeform, og når metallet størknet, eller stivnet, hadde det tatt samme søljeform som støpningsformen. I nettbutikken vår finner du et bredt utvalg av smidde og støpte søljer, slik som bolesølja, de to hornringene og halsspretta under viser.
Håndlagde søljer var derimot, i motsetning til det mange ser ut til å tro, ikke særlig utbredt den første tiden.
Draktsølv har helt siden start vært laget av smeder over hele landet, som hver for seg har formet søljene etter egen smak og kyndighet. Men de fleste av sølvsmedene har til en viss grad hatt kontakt med andre sølvsmeder i nærheten, og videre blitt inspirert av og lært teknikker av hverandre. På grunn av dette er det ofte regionale forskjeller mellom bunadssølvet vi ser i dag, hvor søljer fra ett område har tydelige fellestrekk og skiller seg ut fra andre steder i landet. Likevel finnes det mange varianter av søljene til samme område, nettopp på grunn av de mange sølvsmedene som formet egne varianter og vrier på søljene. Dette har resultert i det enorme utvalget av bunadsølv som finnes, og du vil kunne se mange, små forskjeller i de ulike produktene våre. De mange småforskjellene i sølvet kan selvsagt gjøre det vanskeligere å plukke ut søljene selv – dette er vi fullstendig klare over, og har derfor satt sammen ulike bunadsølvpakker med sølv vi syns passer best sammen. Men alt er selvsagt en smakssak! Her ser du ulike gammelforgylte bunadspakker for Vest-Telemarkbunaden – fra billigst (kun det nødvendige) til komplett pakke.
Søljer er ikke tilfeldig utformet: De ble til i en tid hvor de aller færreste kunne lese og skrive. Til gjengjeld var symbolenes språk mer alminnelig og forståelig for mange. I motsetning til nåtiden, hvor de fleste kan lese og skrive, og symboler nærmest bare blir brukt og forstått i ordner som Odd Fellow, frimureri og liknende. –Rent bortsett fra trafikkskilt og slikt, da.
Derfor skal vi dra litt av historiens slør til side her, og fortelle deg om søljenes skjulte, delvis glemte språk.
Hvorfor sølv?
Bunadsølv var mye mer enn bare et smykke. Utformingen søljer stammer fra tider hvor troen på magien og magiske krefter var sterk. De eldste søljene har oftest vært laget av metaller som bronse eller messing, noe som fremdeles blir brukt i blant annet messingknapp nr. 1 og 2 til Vestfolds-herrebunaden, eller messing- beltestølen- og spenna til Skjælestakken fra Tinn:
Men etter hvert ble sølv det mest brukte, hvorav navnet sølje (fra gammelt av sylvgjer = gjort/laget av sylv/sølv). Og valget om å bruke nettopp sølv var neppe tilfeldig.
«Gull og sylv er i all verdens eventyr og segnir knytte til naturvetti og hugflog-skapningar i diktingi»(Berge, R:Norskt bondesylv. Erik Gunleikson Forlag, Risør 1925. s.5). Oversatt til norsk bokmål betyr dette: «Gull og sølv er i all verdens eventyr og sagn knyttet til naturvetter/naturånder og fantasifigurer i diktningen». En sølvdolk er sagt å være eneste våpen som kan drepe varulver, små sølvgjenstander under puta skulle beskytte norske spedbarn mot tusser og troll, og sølv skal ha hatt den magiske egenskapen å drive bort sykdom og pest. I Norge begynte sagnene om det magiske sølvet å spre seg blant bondebefolkningen sent på 1500-tall / tidlig 1600-tall – allerede før sølv var oppdaget i landet. Disse sagnene har ikke oppstått helt tilfeldig – sølv var et sjeldent, dyrebart metall, og slike metaller har ofte blitt tillagt en ekstra, magisk egenskap.
Men hvorfor valgte norske bønder å kjøpe sølv? Det kan virke upraktisk for en bonde å eie sølv – ikke kan man spise det og ikke varmer det, og så er det ganske dyrt i tillegg. Bøndene pleide ikke ha store formuer de kunne bruke på slike «jålete ting», men likevel har det altså vært en tradisjon for at bønder lagde og eide draktsølv.
En forklaring kan være at sølvet fungerte litt som en «sparebank»: Hvis en bonde hadde et ekstra godt år med mye avling kunne han selge deler av avlingen og investere i sølv. Han ville uansett ikke hatt noe nytte av å sitte med alt han hadde høstet: Det ville bare ha råtnet bort. Hvis han hadde investert i sølv ville det fungert som forsikring til et uår – da kunne han selge sølvet igjen for å klare seg.
I bondehusstander har det som sagt vært en tradisjon for å lage draktsølv – sølv som festes på klærne. Dette var av en rimelig enkel årsak. Hvis husstanden skulle bli utsatt for ran ville det være milevis mellom gårdene og et nærmest ikke- eksisterende rettsvesen og politi – det var altså lite hjelp å få fra andre. Ved brann ville det ofte ikke være nok tid til å samle sammen alle verdiene i huset, store formuer kunne fort gå tapt – og man ville stå igjen med tomme hender. Hvordan kunne bøndene forhindre slike hendelser?
Jo, som sagt; ved å lage søljer og feste dem på klærne var mye av problemet fikset. Ikke bare hadde søljene den praktiske funksjonen at de holdt igjen klærne, men ved en brann eller et ran skulle det mindre til å slippe unna med mye av formuen sin i behold: På dagtid var sølvet allerede festet på klærne deres, og nattestid var det relativt lettvint å samle søljene og komme seg unna.
Søljer ble også et symbol på status og rikdom: Jo fler søljer kona og barna på gården hadde, jo mer velstående var familien. På denne måten bar de også sølvet inntil kroppen – og sølvet kunne beskytte dem mot tusser, troll og de underjordiske.
Søljene hadde altså både en praktisk og en symbolsk funksjon, og er vel det vi kan kalle urnorske amuletter som ble utsmykket med symbolikk som går mye dypere enn det man ser ved første øyekast. I søljene ser vi hvordan landets religioner gjennom tidene stadig har spilt inn på symbolikken.
De eldste formene: Den delte sirkelen
Generelt vil man kunne se symmetri i de fleste søljer. De aller fleste av søljene har en felles grunnleggende form; sirkelen med en nål, kalt ei tonne, tvers over. Denne utformingen har vært nødvendig for den praktiske funksjonen til sølja: Skjortestoffet trekkes gjennom sirkelen og festes med tonna. Men denne måten å feste søljene på var ikke bare tuklete; det resulterte også i ganske store hull i skjorta. Derfor har de fleste moderne søljer en tynnere, mer praktisk nål festet på baksiden av sølja mens tonna kun er til pynt: «Og daa latskap i regelen gjeng yvi sansen for venleik, so fann sylvsmedane i 1890-aari paa aa leggje tornen under sylgja, som paa ei vanleg brostnjaal» (Berge, R. s. 406). Her ser dere en rekke søljer med denne sirkelen med en delende nål på tvers:
Sirkelen og tonna har ikke bare en praktisk, men også en symbolsk betydning. Det å legge symbolikk i slike enkle former kan virke som overanalysering og å legge for mye inn i noe som åpenbart er laget for å være enkelt og greit å bruke.
Sirkelen er faktisk et vanlig symbol over hele verden, og dette er ikke tilfeldig. Ikke bare er sirkelen et kjent evighetssymbol (noe som kommer fra at sirkelen ikke har noen start eller slutt, ergo den er evig), men det er faktisk en av de første geometriske figurene man kan se i naturen. Hvis du sitter i en båt midt på havet og kikker ut vil du ikke se lenger enn horisonten. Uansett hvilken retning du kikker, så er horisonten like langt unna: Den omslutter deg i en sirkel hvor du er midtpunktet. Om du flytter deg, flytter horisonten seg med deg og du vil fremdeles befinne deg i sentrum av synsranden din. Det samme kan man se dersom man står på toppen av en fjelltopp med god utsikt: Du vil alltid befinne deg i sentrum av den omsluttende sirkelen. Himmelen over oss er altså som en kuppel, en fullkommen sirkel, som henger over oss: Den har ingen start og ingen slutt, og er derfor evig.
De finnes i ulike former; slanger som spiser seg fra halen, – selv yin/yang er et eksempel på dette med evighet og likevekt. På søljene er sirkelen er delt av en pinne, som var den funksjonelle delen av sølja tidligere (og fremdeles noen steder).
Sprette med sverd, laget på bestilling av Kolbjørn Sando. Ikke for salg.
Tonna som deler sirkelen bryter evigheten opp i to deler: Tonna blir et symbolsk sverd. For å forstå den symbolske meningen bak dette må man se tilbake på tidligere fenomener: I store deler av Europa var det i en lang periode vanlig at kun frie menn hadde lov til å bære eget verge eller våpen – som på den tiden først og fremst var sverd. En annen rett frie menn hadde, var retten til å snakke uten å først ha blitt snakket til: De fikk ordets makt. Tonna symboliserer ikke først og fremst et våpen, men heller retten til ordet.
Vi vet alle at pennen er skarpere enn sverdet. Og vi kjenner uttrykket «i begynnelsen var ordet …». Har man ord, er man bevisst på egen eksistens. Den øvre halvsirkelen starter altså ved sverdet/ordet og symboliserer livet vårt: Livet starter ved ordet. Der hvor sverdet slutter, slutter også ordet og livet vi kjenner til: Den nedre halvsirkelen begynner. Denne halvsirkelen symboliserer det som kanskje har vært før ordet/livet, og det som kanskje kommer etter. Sirkelen er hele vår eksistens – både det vi vet, og det som enda er et mysterium. Dette er for så vidt en parallell til i alterringen i våre kirker. Til og med hjertesøljene er i prinsippet bygget på den delte sirkelen; det er bare fasongen som er annerledes.
Antall elementer – slik som antall skåler på en skålsølje, boler på en bolesølje, etc. er som oftest delelig på 3 eller 4. For eksempel 6, 8 eller 12 skåler, eller 6 buktninger på slangesølja. Dette er ikke bare fordi det geometrisk er enklere å konstruere. Nei: Når det er delelig på 3 viser det til treenigheten, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Altså de skapende krefter. Når det er delelig på 4 viser det til de 4 «verdenshjørner»; nord, syd, øst og vest og alt som var innenfor denne «rammen». Altså hele skaperverket!
Da Norge offisielt ble kristnet i år 1020 og den norske middelalderen begynte, ble også symbolikken i draktsølvet påvirket. Katolsk tid innebar en tro på den treenige guden; Gud, Jesus og Den hellige ånd; og menneskene hedret Ham ved å blant annet legge til en tretallssymbolikk i symmetrien i søljene som representerer Treenigheten. Både tre- og firetallssymbolikken er tegn på takknemlighet.Bolesølja er et godt eksempel på ei sølje med sterk kristen tallsymbolikk.
Navnet bolesølje kommer av at sølja er utsmykket med såkalte boler; topper som «buler» ut av bunnplata. De aller fleste bolesøljer består av 6 store boler rundt midten og 6 mindre i kanten. Midten er ofte hevet den og, så den fungerer som en midtbole.
Sølja er ansett som en av de mest dyrebare søljene, og det var derfor en skikk for at kvinner fikk den da de giftet seg.
Midtbolen på sølja skal symbolisere Jesus mens de 12 bolene rundt er de 12 apostler. Mange bolesøljer omsluttes av en såkalt tungekant som skal symbolisere Den Hellige Ånd og hvordan den omslutter alt. I mange tilfeller er denne tungekanten blank med noen graverte striper. Dette er ofte brukt for å illudere flammer, noe som forsterker hellig-ånd-symbolikken kraftig.
Symbolikk i de ulike typene søljer
Og selv etter en så grundig innføring i bunadsølvets symbolske betydning, finnes det så mye mer symbolikk i de enkelte søljene. Vil du lese mer om en spesifikk søljekategori kan du trykke på linken under og lese mer:
