Gullsmed Sando kommer opprinnelig fra Hallingdal, og siden 1901 har fire generasjoner gullsmeder etterfulgt hverandre. Kolbjørn og Jørgen Sando er gullsmedmestre og har hele tiden jobbet for å holde en god faglig profil, med eget verksted for graveringer og reparasjoner.
Vår spesialitet er bunadsølv og vi har knyttet kontakt med et stort utvalg gode bunadsølv produsenter. Helt fra de aller største som Sylvsmidja på Voss og til de aller minste med lokale spesialiteter slik som oss selv. Alt vårt bunadsølv er norskprodusert.
Vi er også medlem av Norges Gullsmedforbund der 1. generasjonsgullsmed Kolbjørn Sando var en av stifterne.
Historien om Rjukans eldste bedrift
Historien om Gullsmed K. E. Sando begynte egentlig i Hallingdal på slutten av 1800-tallet. På gården Sando i Ål var Kolbjørn det eldste av Guri og Eiriks 12 barn. Som odelsgutt måtte han lære det som var å vite om gårdsdrift, selv var Kolbjørn mer interessert i å være i smia og lære håndverk. Far Eirik likte dette dårlig, og låste smiedøra. Kolbjørn var ikke snauere enn at han fikk laget seg egen nøkkel og var i smia nattestid – han ville bli gullsmed. Med sin mors støtte og forståelse sa han fra seg odelen og begynte verksted og butikk på Nesbyen. Dette var i 1901, og Kolbjørn var 27 år.
De første årene var det filigran som var på moten – trådarbeider både til bunadsølv og til pynt på pene bydamers antrekk. En tid hadde han fire stykker i arbeid på verkstedet. Det var i denne perioden han giftet seg med Karoline fra Sandsvær, og de fikk etter hvert fem barn sammen.
Men motene skiftet, da som nå, og det ble vanskeligere å selge til grossistene i Kristiania (Oslo). Derimot var det gylne tider i Telemark, hvor Hydros inntog i Tinn hadde gjort Rjukan til et sted med 12.000 innbyggere. Stedet var tøft, fullt av hardføre rallare. Kraftverk og fabrikker ble bygget, og kilometervis med tunneller ble boret med hammer og feisel. Rallarbasen hadde akkord – 4 øre per tomme ble mye penger. I 1911 kjøpte Kolbjørn en gullsmed og urmakerforretning her, og bygde seg hus slik at familien kunne komme etter i 1912.
Et blomstrende samfunn
Rjukan var et blomstrende samfunn som skulle bygges ut, og Kolbjørn drev en tid gullsmed og urmakerforretning, brusfabrikk, dampvaskeri og et steinbrudd i tillegg til at han også var formann i skolestyret. Så arbeidsom var han at det rett som det var hendte at han sovnet på verkstedet i sene kveldstimer. Da kom Karoline og hentet ham: «Nå får du komma hjem og sova, Kolbjørn!». Kolbjørn hadde dessverre dårlig helse, og på tross av en større operasjon i 1915 døde han i 1923, bare 48 år gammel.
Da var eldste sønnen Erik 17 år gammel. Han drev gullsmedbutikken videre, og fulgte godt i farens fotspor da han tok svenneprøve som gullarbeider i 1929. I familien går det forøvrig gjetord om den gangen han kjørte sin nye Harley Davidson av veien og inn i skogen med sin mor i sidevogna. Det gikk bra med dem begge to (sykkelen måtte sendes med toget fra Miland til Rjukan), men den myndige mor kom nok med noen klare meldinger til poden. I 1933 giftet Erik seg med Sigrid fra Mandal og de fikk sitt første barn, sønnen Kolbjørn, i 1938.
Rjukan har alltid vært et eldorado for friluftsfolk, og i tillegg til å være en habil tennisspiller og fotograf var Erik en meget ivrig friluftsmann og jeger. Han var Kragskytter helt til krigen kom i 1940 da alle våpen måtte innleveres, sammen med radio og bil. (Da Hardangervidda skulle kontrolleres for sabotører rekvirerte NS i tillegg ski, støvler og staver, samt to ulltepper. Familien har kvitteringen ennå, men utstyret er ikke levert tilbake.)
Tredje generasjon
Etter krigen blomstret Hydro igjen på Rjukan, og i 1954 begynte tredje generasjon i fagets løpebane. Kolbjørn var 16 år da han begynte på gullsmedlinjen ved Oslo yrkesskole. Etter skole og læretid tok Kolbjørn to års utdanning innen edelstenslære, eller gemmologi som det heter, og ble den yngste i landet med internasjonal eksamen i dette spesielle faget. Tilbake på Rjukan ble Kolbjørn av sin far opplært i håndgravering. Dette er det det ikke mange som behersker lenger, da det aller meste gjøres maskinelt. Men på Rjukan har det blitt en familietradisjon hos gullsmeden…
Erik døde brått i 1968, ikke lenge etter at han hadde overlatt det formelle ansvaret for butikken til Kolbjørn. Som sin far og farfar har Kolbjørn vært svært aktiv i Rjukans foreningsliv, med ledende verv både i Håndverkerforeningen, speideren, det lokale skytterlag og Norges Gullsmedforbund. I tillegg rakk han å gifte seg med Randi i 1960. De har fått tre sønner, og den yngste, Jørgen født i 1970, begynte sin yrkesutdannelse i 1986. I likhet med foregående generasjoner har han avlagt både svenneprøve og mesterbrev i gullsmedfaget.
Fra 1986 til 2000 drev K. E. Sando butikk både på Rjukan og Mandal (endatil to butikker i Mandal i noen år). Jørgen kunne derfor velge hvor han ville bygge sin fremtid. Da hadde han funnet sin Åse i Mandal og var fornøyd med at hun ville bli med til Rjukan, så butikken i Mandal ble solgt.
Gullsmed Sando i dag
Åse og Jørgens første barn, Karoline Emilie Sando, ble født i slutten av 2000 – nær hundre år etter at hennes tippoldefar for første gang brukte stempelet «K. E. Sando» på sine arbeid.