Hengene som henger og dingler på byggkornringene skulle forestille -ja nettopp- byggkorn. Dette var et uttrykk for ønske om fruktbarhet. Derfor er disse byggkornringene svært feminine i sin tradisjonelle symbolbruk. Disse søljene var vanlig i Øst-Telemark, og etterhvert ble de utsmykket enda mer, så til beltestakken fikk vi de såkalte bøheradsringene. I noen tilfeller fikk de fargesteiner. Fordi folk var glade i farger, og hadde lyst til å vise livsglede. Og kanskje et lite stikk til det temmelig pietistiske kristne som rådet på den tiden. Men ved anledninger som krevet litt mer verdighet og ettertanke, som for eksempel begravelser, kunne de enkelt skjule fargene og "livsgleden" ved å snu sølja opp/ned.
